Jorunn Karoline Ringeli til minne.
Mor ble født den 15.04.1931, i Flaterudhagen i Kolbu. Hun var den yngste av 4 søsken. Hun fortalte ofte om at det nok ikke hadde vært helt lett for bestemor Alma å sette til verden en lubben jentunge på over 5 kilo. Men som det var på den tiden, så var det bare å gå i fjøset dagen etter fødselen for bestemor.
Mor var veldig glad i søsknene sine, og etter hvert også de som ble deres ektefeller. Hun fortalte også svært ofte om hvor stas det var da det kom småtroll som hun ble tante til.

Mor fortalte ofte historier og episoder fra barndommen sin, og disse sa meg at hun hadde hatt en god og trygg oppvekst. Akkurat som i min barndom, så var det stort sett bare fint vær om sommeren, men fy så kaldt det var om vinteren. De var ikke rike på gods og gull, men den største rikdommen for mor da som senere i livet, var familie og gode venner.
Mor var svært stolt av foreldrene sine, bestemor som sto for gårdsdriften med god hjelp av onkel Palmer, og ikke minst bestefar som var sjømann.
Han seilte i utenriksfart, og mor var 3 år før hun fikk se faren sin første gang.
Det var ikke bare å hoppe på et fly, og reise hjem en snartur på den tiden.
De var ute flere år av gangen.
Mor fikk mange gode venner i barndommen. Hun fortalte ofte om hvor moro det var når jentene på Lilleng var på besøk, og også om andre både gutter og jenter som fant på mye artig sammen. Men det var også slik at de måtte være med å hjelpe til fra tidlig alder, med luking, og stell og pass av dyr.
Den som nok ble mors spesielle hjertevenninne var Gudrun. De bånd som de knyttet som barn var så sterke at de har holdt i alle år, helt til nå da mor gikk bort.
Gjennom årene så har de delt sorger og gleder på en helt utrolig rørende måte.

Etter endt skolegang, så var mor en tid hjemme på gården og hjalp til der, før hun fikk seg jobb på Gimle sykehjem på Bøverbru. Erfaringen hun fikk med stell og pleie her, fikk mange både i og utenfor familien nyte godt av, egentlig så lenge helsa hennes egen holdt.
I løpet av tiden hun jobbet på Gimle, så giftet hun seg med far.
Bryllupsdagen deres var den 4. februar i 1956, og i august samme år ble Jon Terje født. Ertet henne noen ganger med at Jon måtte vel være veldig liten da han ble født, som kom bare litt over 5 måneder etter bryllupet deres, men da fikk jeg ett litt kvast svar, at de hadde nå vært forlovet lenge da.
Mor, far og Jon Terje bodde de første årene på Solberg på Bøverbru. Leiligheta de hadde var så kald at kaffekjelen frøs fast på komfyren i løpet av vinternatta.
Som de fleste andre kvinner på den tiden, var mor hjemmeværende etter å ha fått barn.
Etter noen år så ble det til at de bygget seg hus på Roksvoll. Og som det ofte skjer når du er ferdig med å bygge hus, og har fått varmt husrom, så kom det en unge til. Dermed så jeg dagens lys i 1960.
Ved de tider jeg begynte på skolen, så flyttet onkel Palmer til oss p.g.a. at han hadde brukket beinet. Han skulle egentlig bare være der en kort tid, men han bodde på Roksvoll til i 1980. Både tante Borghild og bestemor Ringeli var i perioder under mors dyktige og pleiende hender hjemme hos oss på Roksvoll. Mor var også den som hjalp slekt og venner ellers, der det var behov.

Jeg kan også huske mange hyggelige dager på besøk hos bestemor og bestefar på hytta deres på Eina. Mor var veldig glad i Einabu, som hytta heter, og det var ikke få tallerkener med grønnkålsuppe og villjordbær til dessert, som ble fortært der. Dette er av mine fineste barndomsminner.
På begynnelsen av 1970 tallet, begynte mor å jobbe hos Marit Fauske med pleie av barn med Downs syndrom. Dette var barn med stort pleiebehov, og mor sa mange ganger at hun var utrolig takknemlig for at hun var så heldig å ha to friske barn.
Hun tok også på seg jobb som hjemmehjelp, og denne hjemmehjelpa ga service døgnet rundt.
De fleste av sine yrkesaktive år tilbrakte hun i kantina i fjellanlegget i Raufoss industripark. Må vel innrømme at vi ikke alltid viste like stor interesse for hva slags suppe som hadde vært dagens, eller om hvor mange vaffel plater som var stekt og solgt. Men mor trivdes nok veldig godt med den kontakten hun her fikk med både medarbeidere og kundene sine.

Mor ble enke bare 47 år gammel. Det at far gikk bort så tidlig, ble svært vanskelig for mor. Han var den solide klippen, og grunnmuren hjemme. Både økonomisk og følelsesmessig ble det tøffe år for mor. Hun ga svært ofte uttrykk for hvor glad hun var for å ha oss barna etter at far ble borte, og da først jeg og senere Jon, ga henne barnebarn, ja da var nå ikke livet så verst likevel. Hun forgudet barnebarna sine fra første stund, og hun var nok ikke helt sikker på at vi ga dem godt nok stell. Når mor var barnepasser da var jeg 100% trygg på at de hadde det bra.
Etter hvert som det kom 2 Ollibarn hos Linda, så var det stor stas.

De siste årene av sitt liv har mor vært plaget med mye sykdom. Det ene avløste det andre, og hun begynte nok å føle at det røynet skikkelig på i sommer og utover høsten.
Etter å ha kommet til Raufosstun så vi at hun blomstret opp igjen. Men nok en gang så skulle sykdom slå henne ned, og denne gangen en alvorlig hjerneblødning, som til slutt tok henne fra oss.
Mor har gjennom livet vært ei dame med godt humør og gjerne en saftig replikk. Ansatte rundt på ulike sykehus og institusjoner fikk nok til tider høre en del kraftuttrykk som ikke egner seg på trykk, som det så fint heter.
Hennes slagferdighet kom også frem på sykehuset på Gjøvik da hun en kort periode var våken igjen etter at hjerneblødningen hadde rammet henne.
Hun fikk oss til å le midt i alvoret med sine kvikke kommentarer. Hun spurte oss hvor mange måneder og dager 80 år var, svaret hun fikk på dette fikk henne til å utbryte: Fyssjom, fyssjom dæ æ jammen nok.
Ja det kan nok hende at hun nå synes det var nok, ikke så lett når sykdom rammer så hardt på ny og på ny.

De siste ukene av sitt liv, var mor på Raufosstun. Vi nærmeste vet godt at tanken på å skulle måtte flytte fra hjemmet sitt på Roksvoll, var for mor utrolig vanskelig. Men på Raufosstun hadde hun virkelig begynt å trives, og hun sa flere ganger at det gikk jo an å være der ei stund. Så fikk vi se da hvordan det ble til våren. Vi merket at hun likte seg der, fordi hun fikk nye venner, og også følte at hun kunne hjelpe de som hadde det verre enn henne. Både mor og vi pårørende er der blitt tatt vare på, på en slik måte at det er helt rørende. Du føler at du kommer inn i en storfamilie, der du blir møtt med en varme som er helt utrolig.

Mor har også hatt to som har vært helt utrolig gode og mot henne, uansett hvor hun har vært.
Den ene er min gode venninne, Hilde, som har vært helt fantastisk god og snill mot mor i alle år, og ikke minst dette siste året der det begynte å røyne på for mor. Hun har reist til mor flere ganger i døgnet for å stelle sår og gi medisiner, eller følge henne til lege eller sykehus.
Hun har ordnet med resepter, reist på butikk, vasket gulv, men mest av alt så ga du mor kjærlighet og trygghet når hun trengte det som mest. Snille gode Hilde, den tålmodighet og godhet du viste mor, skal aldri glemmes. Og jeg er takknemlig, ydmyk og stolt over å kunne kalle deg min venn. Jeg vet at så lenge jeg har deg er jeg aldri ensom eller glemt.
Mors andre helt spesielle venn er selvfølgelig Gudrun. Det er vanskelig å beskrive med ord hva dere har vært for hverandre gjennom hele livet. Men kjærligheten dere imellom var rørende og helt unik.
Da mor fikk hjerneblødning like før Gudrun sin 80 årsdag, så var det ikke mye som tydet på at hun ville våkne igjen av koma. Men da jeg på Gudrun sin store dag, bøyde meg ned til mor og fortalte henne hvilken dag det var, så slo mor øynene opp og sa: Åsså je som sku ha vøri åss a Gudrun i dag.
Vel sånn ble det ikke, men mor fikk snakke med godvenninna si i telefonen og gratulert med dagen.
Kjære Gudrun, vi kunne ikke pakke inn mors hilsen med fint papir og bånd, men jeg tror at denne telefonsamtalen kanskje var den fineste gaven lell.
Som før fortalt så hadde mor mange fine replikker, og da jeg ba om å få ta bilde av henne og sende til Gudrun, så fikk jeg spørsmål etter fotograferingen : Vart je pen nok a`? Sa som sant var, at hun hadde aldri vært mer vakker enn akkurat da.
Hun ga også klart uttrykk for at hjerneblødning var no`ordentelig fanteri.
Det at hun fikk bevisstheten tilbake ga oss nytt håp. Men mor var nok ikke så trygg på at dette skulle gå bra. Dessverre fikk hun rett, for tilstanden hennes ble snart dårligere igjen. Men hun levde lenger enn noen av legene hadde trodd skulle være mulig.
Det var som om hun ville gi oss tid til å venne oss til tanken om at hun nå ville forlate oss.
Kanskje visste hun også at rundt et slik sykeleie, får vi øynene opp for at når det kommer til syvende og sist, så er det samværet og støtten fra familie og venner som betyr mer enn noe annet. Og det vi har trodd vi ikke har hatt tid til, blir det som er viktigst av alt, nemlig den gode samtale mellom mennesker.
Jon og jeg har pratet sammen time etter time ved mors sykeseng. Vi har delt gamle barndomsminner, vi har grått sammen, vi har ledd sammen, vi har øynet håp sammen og vi har sammen måttet innse at vi måtte ta farvel med mor.
Hennes utholdenhet og styrke selv disse siste dagene av sitt liv, ga oss denne muligheten til å knytte bånd som vi må ta vare på i tida som kommer.
Når du nå har reist fra oss mor, så velger jeg å se det slik:
Du stod å ventet på at bussen skulle komme å ta deg med. Da den kom, så du at det var far som kjørte og var sjåfør på akkurat denne bussen. Den bussen gikk du på med glede, og der gjelder fribilletten til evig tid. Den bussen er alltid i rute, og stopper for å ta med hver passasjer til den tid som på forhånd er bestemt. Det er ingen av oss som vet når vi skal gå på denne bussen. Men vi behøver ikke å grue oss til at vi skal på. For denne bussen er fylt med gode minner, gode venner og slektninger vi har savnet, som har gått på før deg. Denne bussen har alltid plass til flere, og den går til evig tid uten at det blir kjedelig eller slitsomt.

Da du sovnet stille inn i armene mine mor, så var det som når et levende lys slokkes. Først så brenner det så stille og vakkert, så blafrer det litt, og når flammen er slukket så stiger det litt røyk til værs, før også denne forsvinner i luften. Så stille sovnet du til slutt inn.
Så takk kjære mor for all godhet og omsorg, takk for din gavmildhet og alltid åpne dør. Den døren var åpen for både ung og gammel. At du hadde mange venner som var glad i deg, ble bevist med mange, mange besøk både hjemme på Roksvoll og når du var på sykehus eller i annen omsorg. Og takk for at du hver eneste gang sa til oss før vi reiste hjem: De skar itte gå att sultne, de får vara vælkømne att da og kjør forsiktig ….og takk for at du virkelig mente det du sa.

Sov godt kjære mor.

Torhild.